Den farefulle bokjakten

Rollespill: Earthdawn
Karakter: Kavalerialv med huttawa (dvergisk trekkdyr)

På søndag spilte vi rollespill igjen. Her er et utdrag fra loggen vår:

Jeg var omringet. Med sverdet mitt hevet slo jeg om meg i vill fart. De brutale orkene brølte mens de hogde etter meg. De satt på hvert sitt store, tunge tundrabeist. Beistene gnafset etter meg ved hver anledning. Med ett var det ene tundrabeistet rytterløs. Sverdet mitt hadde truffet orken som satt på det, og orken ség sammen på bakken.

Beistet orken hadde sittet på ble vill i ansiktet, og styrtet mot meg. Jeg gjorde et febrisk forsøk på å hoppe unna, men jeg snublet i en rot og falt. Opp igjen! Deretter stakk beistet av. To igjen. Orkene traff meg gjentatte ganger, men rustningen min tok av for det meste. Deretter kom jeg med to superslag, og enda en ork var nede. Den siste orken slo etter meg, og jeg hoppet unna igjen. Søren ta den rota! Jeg stupte på trynet denne gangen også.

Med ett hørte jeg galopperende slag bak meg. Enda en ork på tundrabeist kom chargende mot meg i full fart. Jeg ble truffet hardt, og falt igjen. Ganske mørbanket og skjelvende reiste jeg meg igjen og kjempet tappert videre. Så fikk jeg inn noen bra slag igjen, og stod til slutt igjen mot en ork og et beist. Men kreftene mine var allerede brukt opp, og jeg tok ikke sjansen på å snuble i rota en gang til. Orkens neste slag traff meg, og alt ble mørkt.

Jeg husker vagt fra drømmeland at min lille, flyvende windling-venn fektet i luften og vevde lynende formler ned på de resterende monstrene.

Da jeg våknet opp igjen befant jeg meg i en seng. Til å begynne med var jeg litt forvirret, men fant straks ut at jeg var ombord på et stort luftskip, og oppdraget vårt kom tilbake til meg igjen. Vi var blitt sendt ut på oppdrag for å finne en meget spesiell bok. I denne boka fantes løsningen på hvordan man kunne bli kvitt de skumle, ødeleggende rakkerne. Det var store monstre, gigantiske som luftskip. De hadde masse tenner og sprutet av ild.

På veien hadde vi sett en liten landsby som var blitt angrepet av ridende orker. Vi hadde nok hatt litt for god tro på oss selv, og valgte å forsvare landsbyen. De fleste av oss kom levende fra det, men noen måtte bøte med livet. Av de overlevende var det meg, det store sverdmestertrollet, den bittelille, formelkastende windlingen, den slue orken som ikke likte å bli kalt for ork, den litt skumle nethermanceren og sist men ikke minst, huttawaen min Sherkan.

På et teppe ved siden av sengen min hørte jeg en velkjent lyd. Det var Sherkan som gryntet litt i søvne. Min kjæreste, gode huttawa. Han var kraftig og hadde en gyllen, stripete pels. Hodet var ørneformet, med et kraftig nebb. Kroppen og bena minte om en muskuløs tiger. Øynene hans var ofte store og intense, selv om de nå var fredfullt lukket igjen.

Jeg gikk bort til han og undersøkte han. Sherkan gløttet litt på øynene, og gned hodet sitt mot hånden min. Deretter gikk jeg grundig igjennom pelsen hans, og sjekket hvor skadet han var blitt etter kampen vår. Jeg fant ingen veldig dype sår, men han så ganske mørbanket ut. Han hadde fått en diger kul der tundrabeistet hadde stanget ham, og jeg hadde blitt slengt av. Men heldigvis hadde Sherkan en fin tendens til å bli heberedet ganske raskt. Han kom seg ofte raskere enn meg etter harde kamper.

Med ett hørte jeg et brak i det fjerne. Sherkan slo øynene brått opp, og jeg satte meg på ryggen hans. Så red vi mot styrerommet for å se hva som var på ferde.

På grunn av dårlig sikt hadde luftskipet dunket borti noen fjelltopper. Jeg begynte å føle meg litt kvalm og luftsyk, men det gikk over etter hvert. Utenfor skipet var det begynt å hagle. Store, harde, snøkrystaller falt fra himmelen.

Jeg tittet ut et av vinduene, og kunne se at vi nærmet oss målet vårt. Ut gjennom tåka så vi Talent Peak. Jeg måtte grøsse litt nedover ryggen da vi begynte å se den på nært hold. Toppen hadde fasong som et gapende monster. Da vi kom nærmere stoppet det store skipet. Vi som skulle videre hoppet over i et mindre skip, og landet på toppen.

Det var beinkaldt, og noen av de andre fikk små frostskader. Selv om orken kom på at han hadde med seg en stor vinterkappe i sekken etter en stund. Døra inn i fjelltoppen var nedsnødd, så vi måtte grave den fram.

Vi åpnet døra og gikk inn. Her inne var det heldigvis varmere. Veggene var dekket av en lysende mose. Nethermanceren syntes mosen var veldig facinerende, og prøvde diverse ting for å få mosen til å fortsette å lyse etter at den var pirket ned fra veggen.

Vi kom til en stor heis. Den så litt gammel og skrøpelig ut, og det var mulighet for å falle ned på alle sider. Heisen ble styrt med en vinsj. Etter litt overtalelse fikk vi det store trollet til å heise oss nedover med mumlende protester. Han mente at windlingen som var på størrelse med knyttneven hans burde ha gjort det.

Freden varte ikke lenge. For plutselig hørte vi summende lyder rundt oss på alle kanter. Ut fra noen hull i veggen fløy det en sverm med gigantiske, blodsugende vepser. Jeg var fortsatt ganske mørbanket etter kampen med orkene og beistene, så jeg hadde ikke så mye igjen. Men nå som jeg satt på Sherkan, og ikke var til fots, gikk slossingen litt bedre.

Den stakkars windlingen ble spidded av en stor veps og falt ned på bakken. Etter at nethermanceren hadde grillet vepsen plukket jeg windlingen opp, og la den besvimte, lille kroppen hans foran meg på Sherkan. Så bar det videre nedover.

Her begynte vi å se litt begyggelse. Bittesmå windlinghus. Med bittesmå møbler. Alt var gammelt og råttent. Det så ikke ut som om det hadde vært noen her på mange år.

Vi stoppet heisen og gikk inn i en etasje. Det var ikke et pent syn som møtte oss. Rundt windlinghusene lå det masse døde windling-lik. Nå var det bare skjelettrester igjen. Det så ut som om de hadde blitt overrasket og drept fort. Mellom windlingene lå det store, skumle klør. Nethermanceren kunne fortelle oss at dette var klørne til store, svarte knelere.

Endelig kom det litt lyd fra windlingen jeg hadde foran meg på Sherkan. Han våknet opp, og klarte å komme seg på vingene igjen. Det var godt å se at han kom seg fort.

Med ett hørte vi en skummel lyd. Den kom fra et tårn med gamle beinrester. Vi så en liten bevegelse, og plutselig kom det fram en diger kneler og angrep oss! Den hadde masse armer og bein. Store klør. Og et digert gap. Den fektet og hogde etter oss.

Jeg bråsnudde Sherkan og satte i gang en stor, hard charge mot monsteret. Jeg vet ikke helt hva jeg drev med, for sverdet mitt kom ikke i nærheten av monsteret. Det siste jeg husker fra denne dagen var en stor, skinnende, svartmetallisk klo som svingte seg mot hodet mitt.

Jeg våknet igjen, og så meg forvirret rundt. Ved siden av meg stod Sherkan og passet på meg. Hodet verket. Jeg reiste meg opp og så meg omkring. Vi var i et lite rom. Gulvet var pyntet med beinrester. På den andre siden av rommet satt de andre følgesvennene mine. De tenkte og diskuterte. Grublet og grablet. Jeg så spørrende på de, og de pekte opp.

Blikket mitt gled oppover og traff en luke. Den lyste blåaktig. Jeg myste litt, og kunne se dvergisk skrift komme til syne. “Only one with the purest heart tainted by the darkest evil may open this door” stod det.

Det så ut som om de hadde prøvd diverse ting for å åpne luka. Det var rester etter noen gigantiske egg der. Luka var våt av råttent vann. Det lå en fisk ved den. Og det så til og med ut som om noen hadde prøvd å putte kobbermynter i noen av sprekkene i den. De andre hadde visstnok prøvd det meste. Men de trodde også de hadde funnet løsningen på gåten nå.

De andre var kommet fram til at de var “purest heart” alle sammen. Derfor trengte de å bli “tainted by the darkest evil”. Etter timesvis med diskusjoner hadde windlingen gått med på å ofre seg. Han hadde kastet formler utenfor matrisen, og følte seg nå beglodd av store, skumle øyne.

Windlingen fløy sakte opp mot luka, tok tak i den, og åpnet den. Vi pustet alle sammen lettet ut, og gledet oss til å se om vi var på rett vei. Luka åpnet veien til et enda mindre rom. Men vi klarte å få plass til oss alle sammen der oppe.

Det luktet støv og fordervelse i rommet. Midt i rommet kunne vi se restene etter en windling. Han hadde noe i hendene. En stor bok og en medaljong. Vi tok med oss begge delene. Vi antok vi hadde funnet riktig bok, og gjorde oss klare til tilbaketuren.

Vi gikk ned trapper i en windlingbygning som var prydet med diverse kunsverk av flyvende vesner. Vi klatret ned tau. Vi dro over et vann med en båt de andre hadde byttet til seg mens jeg var besvimt. Forbi muterte fisker. Forbi en rar mann som vinket til oss. Tydelig at de andre hadde snakket med han mens jeg var besvimt. Og bort til heisen igjen, som måtte repareres. Den hadde visstnok røket og vi hadde falt et stykke.

Så bar det opp igjen. Trollet vinsjet oss opp igjen til toppen av fjellet.

***

Og her stoppet det for denne gang.

Vanligvis har vi pleid å bruke miniatyrfigurer for å illustrere kampene våre. Men de var pakket bort i dag. Så da brukte vi det nest beste vi fant, nemlig datteren min sine duplofigurer!

Vi spiller rollespill med duplo-figurer.

This entry was posted in Monster, Rollespill and tagged . Bookmark the permalink.

2 Responses to Den farefulle bokjakten

  1. KataMaren says:

    Hehe. Jeg leste begynnelsen og scrollet ned til slutten – bildet var en urkomisk kontrast til den voldsomme dramatikken 😀

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>